Illustrasjon: Nico Wahl
Illustrasjon: Nico Wahl

Grønt skifte framfor røde ledighetstall

Med masseoppsigelser som følge av lav oljepris og et Europa i krise, har vi ikke noe annet alternativ enn å vri situasjonen til noe positivt.

Published   Updated

Teksten ble første gang publisert i Refleks høst/2015.

Oljeprisfallet har allerede ført til lavere investeringer i oljesektoren og økt arbeidsledighet. Så mange som en av ti jobber i Norge er direkte eller indirekte knyttet til oljeindustrien, og to tredeler av vår eksport er knyttet til olje og gass. Det er ikke lenge siden vi hørte om den dramatiske mangelen på ingeniører i en rekke bransjer, fordi denne allsidige og fleksible yrkesgruppen ble sugd inn i oljeindustien, hvor lønnsnivået var så høyt at det var vanskelig å konkurrere for andre bransjer. Når oljeprisfallet, nærmest fra en dag til en annen, snur opp ned på situasjonen, bør vi som samfunn kjenne vår besøkelsestid for å benytte oss av de enorme ressursene som ligger i vår kunnskapsrike befolkning.

Man behøver ikke ha medlemskap i tre miljøorganisasjoner for å se viktigheten av en storstilt grønn omstilling; vekk fra det fossilbaserte, over i det fornybare nullutslippssamfunnet. Men hvordan skal vi komme dit? En av verdens ledende professorer innen innovasjonsøkonomi, amerikansk-italienske Mariana Mazzucato, var hovedinnleder på Manifest Årskonferanse i vår. Hun er opptatt av at det er gode muligheter for innovasjonsdrevet vekst i Norge, og at vi kan få en grønn revolusjon i alle sektorer, om både privat og offentlig sektor tar ansvar. Hun påpeker den lave graden av investeringer i forskning og utvikling innen privat næringsliv i Norge, men hun er vel så opptatt av å synliggjøre potensialet for staten som entreprenør og innovatør. Hennes forskning og dokumentasjon, presentert blant annet i den prisbelønnede boka The Entrepreneurial state, viser hvordan det er statlige investeringer som har gitt oss teknologi som internett og GPS, samt livsviktige legemidler, for å nevne noe. Mazzucato påpeker at private investorer ikke er villige til å ta så stor risiko som denne typen revolusjonerende nyvinninger krever, og at offentlig sektor derfor spiller en uvurderlig rolle dersom man ønsker innovasjonsdrevet vekst.

Denne kunnskapen slår beina under fastlåste forestillinger om forholdet mellom stat og marked, og peker på mulighetene for målrettede statlige investeringer. Her kan vi også lære mye av vår egen historie. Slik norsk oljeindustri ble skapt og blomstret gjennom sterk statlig styring, regulering og eierskap, er Mazzucatos poeng at vi bør forstå at markedet alene ikke kommer til å løse utfordringene vi står overfor henimot det grønne skiftet. Snarere, foreslår hun, bør staten ta ansvar for å gjøre investeringer i for eksempel vindenergi, høyhastighetstog og teknologi for karbonfangst.

Det er her vi må minne oss selv om noe vi aldri kan nevne for ofte: Oljen kan ikke få æren for norsk velstand alene. Og her kan vi presisere skillet mellom velstand og velferd. At den norske velferdsstaten har blitt skapt gjennom årtier med kompromisser, krav og politiske dragkamper er én sak. At vi har et så høyt velstandsnivå generelt; med relativt små lønnsforskjeller og god levestandard, skyldes det høye sysselsettingsnivået, at så mange av oss er i arbeid. Det er denne erkjennelsen som gjør at vi må være ekstra påpasselige når arbeidsløsheten nå stiger. I tillegg til at det er tøft økonomisk og psykisk for hver enkeltperson som mister jobben sin, og for familien rundt, er hvert hode som ikke får brukt sine evner et stort tap for samfunnet.

Finansdepartementets perspektivmelding viser at arbeid på lang sikt utgjør 80 prosent av nasjonalformuen, mens olje og finanskapital står for 8 prosent til sammen. Med et tankeeksperiment kan vi si at det betyr at om alle nordmenn sluttet å jobbe og levde av oljepengene, ville vi vært blakke på få år. Det sier litt om hvor dyrt arbeidsløshet er, selv for et rikt land som Norge. Mens Høyre-Frp-regjeringens universalløsning for å styrke næringslivet alltid er skattekutt, enten det gjelder formueskatt eller selskapsskatt, vet vi at denne skrivebordsbaserte teorien aldri har gitt oss flere arbeidsplasser. Skattekutt får ikke bedriftseiere til å ansette flere så lenge ordreboka er tom.

Mazzucato er opptatt av at vi ikke utelukkende må bruke statlige midler til å investere i innovasjon for å bøte på et lite risikovillig næringsliv, men at det samme næringslivet, som tjener penger på statlig innovasjon, må beskattes kraftig. Slik demper og unngår vi en blåøyd omfordeling fra fellesskapet til noen få private hender, slik utviklingen har vært de siste tretti årene. En slik omfordeling skaper ikke arbeidsplasser, men en økonomisk elite, samtidig som folk er uten jobb og klasseforskjellene øker. Alternativet med fortsatt høy sysselsetting og et grønt skifte er så mye bedre, men det krever politisk vilje.