Illustrasjon: Nico Wahl
Illustrasjon: Nico Wahl

Produktive dager

Produktivitet. Man kan få høye skuldre og kort pust bare av ordet. Og det helt uten å være sikker på hva det betyr.

Published   Updated

Teksten ble første gang publisert i Refleks vår/2015.

Men det høres litt stress ut. Det høres ut som om noen skal løpe litt fortere. Vi som ikke har et eneste vekttall i samfunnsøkonomi, måtte spisse ørene litt ekstra, og lese faktaboksene i avisene litt nøyere, da Siv Jensen presenterte sin Produktivitetskommisjon, vinteren 2014. Finansministeren hadde bestemt at et gruppe økonomer, med professor Jørn Rattsø fra NTNU i spissen, skulle undersøke hvordan vi kunne forbedre produktiviteten her til lands.

La meg definere, så vi deler forståelse: det samfunnsøkonomisk begrepet produktivitet er normalt et mål på hvor mye vi får ut av ressursene vi bruker på hver arbeidstime vi utfører. Og for ordens skyld: Det står ikke dårlig til med produktiviteten her til lands. Snarere tvert imot; vi ligger i verdenstoppen. Når Siv Jensen likevel finner det nødvendig å nedsette en egen Produktivitetskommisjon, er det ikke bare fordi danskene nettopp hadde gjort det samme. Jensen og Solberg var bekymret for at produktivitetsveksten ikke var like høy som før. Den var altså ikke fallende, men veksten var noe svakere enn tidligere. 

Særlig har bygningsbransjen stått for en påfallende svak produktivitetsvekst. En av forklaringene som har vært fremmet, har vært økningen i bruk av bemanningsforetak og ufaglært arbeidskraft. Når selvstendige fagarbeidere med høy kompetanse erstattes av lavtlønte arbeidsfolk uten fagbrev og med dårlig norsk, faller produktiviteten i bransjen. Det fortelles historier fra byggeplasser med ti latviere som har blitt satt til å grave et hull med spade og muskelkraft, heller enn å leie en gravemaskin. Lønna deres er så lav, at det lønner seg. Men produktivt er det ikke.

Selv om begrepet produktivitetkan ta pusten fra hvemsomhelst, både av assosiasjonsgrunner og fremmedhet, betyr ikke det at vi ikke skal ta bekymringen på alvor. At et samfunn har høy produktivitet, er grunnleggende for landets velstand, vekst og velferdspotensiale. Høy produktivitet er ikke et gode i seg selv, men dens frukter gir oss politisk handlingsrom til å fordele godene slik vi ønsker det; i form av lønnsvekst, velferdsordninger og mer fritid. Eller at noen få blir veldig rike, som også er en samfunnsutvikling noen ønsker.

Da det likevel var flere, både blant politiske partier og i fagbevegelsen, som vred seg litt urolig i stolen da kommisjonen ble nedsatt, skyldtes det særlig to grunner. For det første fremsto kommisjonen som en blåkopi av den danske, som like før den norske ble presentert hadde gitt en nyliberalistisk, privatiseringsivrig oppskrift på hvordan man skulle få et mer produktivt Danmark. Rapporten fra den danske Produktivitetskommissionen ble beskyldt for å være renspikka høyrepolitikk, forkledd som faglige råd fra økonomer. Den andre bekymringen var at i motsetning til det vi er vant til her til lands med tidligere utvalg som ser på arbeidslivstematikk, er denne blottet for deltakere som representerer arbeidslivet. Verken arbeidsgiver- eller arbeidstakersiden er med i kommisjonen.

Kommisjonens første delrapport på 542 sider ble presentert i begynnelsen av februar, et år etter nedsettelsen. Blant forslagene som skal være produktivitetsfremmende er konkurranse på jernbane og postvesenet, og videre generelt mer konkurranse i offentlige sektor «der det er hensiktsmessig». Videre tar kommisjonen til orde for såkalt fleksibilisering av ansettelsesforhold, altså å åpne for mer bruk av midler-tidige ansettelser. Som det står i rapporten, er det lite forskningsmessig belegg for noen av disse forslagene. Likevel er det lett å se for seg en reformivrig samferdselsminister bruke kommisjonsrapporten som grunnlag for den annonserte jernbanereformen, for eksempel, som vil gi oss konkurranse på flere strekninger med persontrafikk. At Siv Jensen brukte rapportlanseringen som en anledning til å framføre et klassisk Frp-mantra om behovet for slanking av offentlig sektor, burde ikke overraske noen.

Men Jensen overser en tommelfingerregel for hvor det er mest produktivitetsøkning å hente: nemlig i industri- og vareproduksjon. Tjenesteintensive yrker som frisører og undervisning har en mindre gevinst å hente på effektivisering. Og det er ikke nødvendigvis bedre samfunnsøkonomi at det er fem selskaper som leverer posten eller hjemmesykepleie i det samme kvartalet, selv om det teoretisk og muligens isolert sett kan framstå som produktivt.