Illustrasjon: Nico Wahl
Arbeidsliv
Illustrasjon: Nico Wahl

Brevet

Lærerne ved en privatskole var i streik fordi skolelederen nektet å inngå tariffavtale med dem.

Har du tips eller innspill til saken? Tips oss her.

Teksten ble første gang publisert i Refleks vinter/2015.

Lærerne måtte streike for å oppnå noe som de fleste tenker er en helt ordinær avtaleinngåelse mellom ansatte og ledelse på en arbeidsplass. Tariffavtalene som inngås på hver ankelt arbeidsplass er, for å si det litt pompøst, blant grunnsteinene i det vi gjerne kaller den norske modellen.

Streiken var tøff, og varte i flere uker. En dag kom det er brev i postkassen til den tillitsvalgte ved skolen. Brevet var fra den lokale transportarbeiderforeningen. De skrev at de støttet streiken, og om det var noe de kunne gjøre for å hjelpe til, måtte de bare ta kontakt. Lærerne trengte aldri noe hjelp fra transportarbeiderne, skoleledelsen ga seg og gikk med på lærernes krav.

Brevet hadde likevel stor betydning. Ved en senere anledning hørte jeg den tillitsvalgte læreren fortelle hvor rørt og glad hun hadde blitt av det brevet. Det var ingen av lærerne som kjente transportarbeiderne. Det at de likevel hadde ønsket å stille opp for dem, som det føltes for lærerne - helt uten videre - hadde vært fantastisk. Transportarbeiderne visste hvor viktig kravet om tariffavtale var, og ville hjelpe fordi de var så provosert over skoleledelsens tariffnekting.

Men ikke kan man leve støtt
av kjærlighet og luft.
Og intet kan det tjene til
å rase mot fornuft.

Slik begynner Rudolf Nilsens dikt «Hverdag» (fra «På stengrunn», 1926). Som mange av diktene til vår fremste arbeiderdikter, handler det om arbeidets slit og strev, og fritidens lek og lyst. Skildringene fra Oslos østkant er fortellinger om fattigdom, undertrykkelse, støv, skitt og sykdom, men også om samhold og optimisme, og om at arbeiderne kan stå sammen for et annet samfunn. Nilsens beskrivelser av arbeiderklassen kan virke fortidige, og kanskje vanskelig å identifisere seg med i dag. Det er ikke bare fordi det fra da til nå har skjedd en utvikling i HMS, rettigheter på arbeidsplassen og velstandsvekst. Det har også skjedd en stor endring når det gjelder hvordan vi arbeidstakere ser på oss selv. Hvem kaller seg arbeider? Å være lønnsmottaker er ikke en identitet jeg går og føler på, kanskje utenom på selve lønningsdagen. For vi kan ikke leve støtt av kjærlighet og luft.

Vi som mottar lønn for arbeidet vårt har mye til felles, men det betyr ikke nødvendigvis at vi opplever at vi har det. På midten av 1800-tallet beskrev den tyske historikeren Karl Marx akkurat dette: Det er forskjell på at arbeidsfolk har felles interesser, rent objektivt, og hvorvidt de føler at de har det og derfor opplever det fellesskap som er grunnlaget for solidariteten. Det er store forskjeller mellom oss når det gjelder hvilke arbeidsoppgaver vi utfører, hvilke arbeidsklær vi går med, materialene vi jobber med og lokalene vi jobber i. Vi har også ulik smak, og liker ikke nødvendigvis de samme tv-seriene eller den samme musikken, og vi kan ha svært ulike oppfatninger av hva som er en fin veske. Men på tross av disse ulikhetene, har vi mye som knytter oss sammen i vår arbeidsrelasjon og vårt arbeidsfellesskap. Vi har mer til felles enn hva som skiller oss, og det er nettopp våre felles interesser som har gjort, og gjør, fagbevegelsen til en sterk politisk kraft. Den tidligere Arbeiderparti-lederen Reiulf Steen skrev i sin bok Maktkamp (1989) om dette:

«Men hva er, sosialt sett, forskjellen på en industriarbeider, en håndverker, en lærer og en helsearbeider? Forskjellen er sannsynligvis og som oftest at industriarbeideren og håndverkeren vil tjene noe bedre enn læreren og helsearbeideren. Det viktigste er hva de har til felles: At de trenger å selge sin arbeidskraft og sine evner og at de kan ha innflytelse over samfunnsutviklingen bare ved det de er, ikke ved det de har. Bare ved det de yter, ikke ved det de eier. Derfor kan de ha innflytelse bare ved at de står sammen og at de har en bevegelse å stå sammen i. Denne bevegelsen er arbeiderbevegelsen.»

Det er når vi får øynene opp for hverandres felles interesser at vi blir solidariske og jobber sammen, heller enn å la de kreftene som vil splitte oss og skape hat mellom folk vinne fram. Når vi klarer å se den neste som oss selv, da får vi gode samfunn. Det er dette vi ser et glimt av i brevet fra transportarbeideren til læreren.

Til toppen