Ingeniørene høster mer annerkjennelse enn manuellarbeiderne, mener Ole Thorstensen. (Foto: Linn Kristin Nordseth)
Arbeidsliv
Ingeniørene høster mer annerkjennelse enn manuellarbeiderne, mener Ole Thorstensen. (Foto: Linn Kristin Nordseth)

– De manuelle forsvinner ikke

Tømrermester Ole Thorstensen ønsker seg en jobbhverdag hvor håndverkeren og ingeniøren kan samarbeide som likeverdige.

Har du tips eller innspill til saken? Tips oss her.

Ole Thorstensen ga i høst ut boken En snekkers dagbok. Boken er både en fortelling om byggingen av et loft og noe så sjeldent som en håndbok i manuelt arbeid. En snekkers dagbok kan også ses på som en kjærlighetserklæring til håndverket og en hyllest til de manuelle arbeiderne der ute, dem som Thorstensen omtaler som en av de laveste kastene i arbeidslivet.

Foto: Pelikanen forlag

Ingeniørene, som ifølge Thorstensen befinner seg i samfunnets toppsjikt, høster stadig anerkjennelse og integritet for sin yrkesstatus, mens de manuelle i større grad devalueres og usynliggjøres. Tømrermesteren håper på en drastisk endring i nåtidens dynamikk mellom ingeniøren og håndverkeren.

Ingeniørene på toppen

– I dagens samfunn er det underforstått at det ikke er noe forskjell på folk, men det stemmer jo ikke. Klart det er en forskjell! Da jeg ga ut denne boken, ble akademikerne overrasket. Det ble ikke håndverkerne, de kjente seg igjen, sier Thorstensen.

– I boken min peker jeg på de manuelle, håndverkerne, som en klasse, men jeg tenker at det er enda viktigere å løfte frem dem som befinner seg enda lenger ned på klassestigen, fremmedarbeidere som blir offer for sosial dumping, sier han.

Thorstensen mener det foregår en brutalisering av arbeidslivet som vi ikke har sett maken til før, og at synet på arbeid er i ferd med å forandre seg. Arbeid har, ifølge Thorstensen, blitt en handelsvare. Langvarig omstilling er det som gjelder nå, men tømrermesteren vil heller ha langvarig innstilling. Han ser utviklingen som bekymringsverdig, både for håndverkerne og ingeniørene.

– Ingeniørene er mer konkurranseutsatt på den måten at en del av arbeidet deres kan gjøres uavhengig av hvor man befinner seg i verden. Mye av det manuelle arbeidet er mer stedsbundet. Før var det å gå på jobben en bestandig størrelse. Noe du kunne stole på. Nå har det blitt til noe kortsiktig og uforutsigbart, sier han.

Manuelt intellekt

Det manuelle er noe annet enn det akademiske, men det står ikke i motsetning til det intellektuelle, skriver Thorstensen i boken sin. At det skulle være en motsetning mellom det manuelle og det intellektuelle, er dessverre en gjengs oppfatning både blant akademikere og i samfunnet generelt, mener han.

– Mange er nok ikke klar over all tenkningen som må til i mitt arbeid som tømrer. Man må kjenne seg selv både fysisk og mentalt for å mestre arbeidet. Det er ikke en motsetning, men en annerledeshet. Den forskjellen er vanskeligere å forstå for akademikere, men et problem blir det først når akademikerne kontrollerer vår verden i så stor grad som de gjør i dag. Akademikerne kan ikke det jeg kan. Det ligger i akademias natur å søke innflytelse, men det blir ikke positivt når man gir seg i kast med noe man ikke forstår seg på.

Foto: Linn Kristin Nordseth

 

Savner dialogen

Et godt samarbeid mellom håndverkeren, arkitekten og ingeniøren er helt nødvendig for at byggeprosjekter skal kunne utføres på forsvarlig vis. Ole Thorstensen har jobbet som tømrer i 25 år, og i løpet av de 25 årene mener han at kontakten mellom håndverkeren, arkitekten og ingeniøren harr blitt mye dårligere. Han tror årsaken er sammensatt og at det dreier seg om både fag og tidsånd.

– De forskjellige arbeidsgruppene konsentrerer seg om sitt, samtidig som kunden legger press på. Selve dialogen mellom håndverkeren og ingeniøren blir kun en kostnad. Ingeniørene var mer opptatt av samarbeidet med håndverkerne før i tiden, men slik er det ikke lenger. Det er noe med at når man ikke kjenner til hvor produktivt et slikt samarbeid kan være, så vet man ikke hva man savner eller har gått glipp av.

"

Hvis ingen kan lage noe, hva skal vi leve av da?

"

-

Ole Thorstensen

Thorstensen opplever at han er til bry når han legger frem faglige synspunkter overfor ingeniøren, som kanskje forstår hva han sier, men ikke ser verdien i det. Han mener at håndverkeren føler seg som en underdog. 

– Til syvende og sist tror jeg det dreier seg om språkproblemer og dårlig kommunikasjon. Hvis begge parter møter hverandre med interesse, nysgjerrighet og respekt for den andres fag, så vil sluttproduktet bli rimeligere og risikoen for feil bli mindre. Det er dessverre veldig få i tømrerfaget som opplever at de blir tatt på alvor av arkitektene og ingeniørene. Stemningen er oppgitt, for å si det forsiktig, sier han.

Oljen en unntakstilstand

Thorstensen mener det må være opp til samfunnet å avgjøre om det er uheldig at hvermansen kan mindre og mindre om håndverk og at det grunnleggende i all produksjon i økende grad fjernes fra livene våre. Men han er likevel tydelig på at det ikke er bra, med tanke på at over halvparten av arbeidene i Norge i dag utføres manuelt.

– Det manuelle forsvinner ikke. Hvis ingen kan lage noe, hva skal vi leve av da? Etter min mening er «den nye oljen» et uheldig begrep. Det man må forstå, er at oljen er et unntak, en parentes i historien. Vi har bygget broer i all evighet, og det er det vi skal tilbake til, nemlig normalen, sier han.

Til toppen