Gründerfangene

USAs mest progressive fengsel ligger et vindkast unna Silicon Valley. Der sitter både mordere og narkotikalangere på skolebenken for å lære å kode nettsider og slippe app-ideene sine fri.

Published   Updated

Den beherskede summingen fra et hav blåkledde amerikanske fanger, roterende på en dårlig opplyst luftegård, blir avbrutt når en andeflokk velger å bruke basketballbanen som rullebane. Fjærlett forlater fuglene push-up-pumpende menn og tungt tatoverte smågjenger i kveldsskumringen. Svært mange av de 4200 fangene i fengselet San Quentin, utenfor San Francisco i USA, sitter inne med livstidsdommer. Likevel glaner ikke alle misunnelig etter de frie flaksende der oppe over de seks vakttårnene. Om kort tid skal femten av dem å starte et nytt liv på utsiden av murene.

Mot et lavt murhus med åpen dør, i det aller innerste hjørnet av gårdsplassen, spaserer menn som har sittet inne i over 20 år. De bærer vaskenettinger fylt med skolebøker om it-kunnskap og koding over skuldrene. Flere av dem sitter inne for mord. Samtidig er de blivende gründere. I løpet av rehabiliteringsprogrammet The Last Mile tilbys ikke bare en nøye utvalgt gruppe innsatte en grunnleggende forståelse av dette uhåndgripelige internettet mange av dem aldri har sett  de skal også bygge nettsider, virkeliggjøre sine egne innovative applikasjoner og bli direktører for start-ups. På deres kommende visittkort skal det i adressefeltet stå: Silicon Valley.

Chris Redlitz (Foto: Mark Mahaney)

– Dere sovner i cellene deres med en javascript-lærebok i armkroken hver natt. Det er litt snålt, ler grunnleggeren av USAs første tech-gründerskole i et amerikansk fengsel, Chris Redlitz. Han står foran en tavle, og en gjeng elever med ordet fange trykt i oransje på det ene bukselåret.

Selv om internettbruk her inne er strengt forbudt, og Johnny Cash sang «Jeg hater hver centimeter av deg San Quentin», har Californias eldste, og ett av landets største og mest notoriske fengsel, forandret seg i takt med tiden. På omtrent samme tidspunkt som Cash var på besøk, var området sør for San Francisco, det vi i dag kaller Silicon Valley, i gang med å skyfle unna frukttrær til fordel for flate, grå bygg som snart skulle huse noen av verdens største og viktigste teknologiselskap.

Sjefene for Apple, Google og Facebook har blitt 2000-tallets helgener, og deres gründerånd siver utover og nordover, også gjennom tykk sement. I dag har San Quentin over 80 støtteprogram for fanger, men ingenting ligner Redlitz sin non-profitt-organisasjon.

– Vi ønsker å spre The Last Mile til alle fengsel i USA, ja, til hele verden. For med en praktisk og teoretisk yrkesrettet utdannelse, vil eks-innsatte ha en mulighet til å forbli på utsiden, forteller Redlitz.

Det seks måneder lange entreprenørkurset ender med en såkalt demo day. Der presenterer fangene femminutters-pitsjer foran en fullpakket sal med interesserte og forbausede investorer fra utsiden. Hver dag må de tweete minst èn tanke, med blyant, på et tweet-sheet – et papirark. Setningene blir lastet opp på nettet av frivillige studenter.

"

Vi skal gjenoppbygge vår personlige merkevare.

"

-

Kenyatta Leal

Programmet ble grunnlagt for fire år siden, etter at Redlitz hadde besøkt San Quentin, og oppdaget resurs i disse informasjonssultne mennene i fangenskap.

The Last Mile har uteksaminert 29 innsatte. Ti av dem har tredd ut av sine mørkeblå fangedrakter, og spasert rett inn i lyseblå nystrøkne skjorter, til en fast jobb på utsiden.

Kjente ikke internett

Inne i et sølvbygg med glinsende glassflater midt i San Francisco, møter vi en høyreist kar med store håndflater og smilende øyne. Kenyatta Leal (46) ble fengslet for ulovlig besittelse av våpen i 1994. The Last Mile lover frislupne fanger en betalt internstilling hos ett av flere utvalgte teknologiselskap i San Francisco eller Silicon Valley. Leal fikk tilbud om jobb hos start-up-felleskapet Rocket Space, allerede mens han satt fengslet og deltok i den aller første runden med gründeropplæring. Han slapp ut for halvannet år siden, og etter å ha vært innelåst i 19 år, sitter han nå på nøklene til selskapets syv etasjer.

Kenyatta Leal (Foto: Mark Mahaney)

 Her arrangerer vi alt fra hackatons til inspirasjonskurs, sier Leal, og bruker ord han for litt siden bare leste om i magasiner som Fast Company, Business Weekly og Money Matters.

– Vi har også et innovasjonsprogram hvor vi parer opp firma som British Airways og Samsung med unge start-up-selskaper. Vi arrangerer også boot camp for utviklere fra hele verden.

I San Quentin jobbet Leal som helsearbeider. I dag har han en managerstilling innen logistikk og kundebehandling. Før ble cellen hans nedrent av nabofanger som hadde spørsmål om utslett eller hepatitt mens han «forsøkte å spise suppe i fred». Nå blir gjøremålene servert via ett hundretalls daglige e-poster. Kort tid etter at Leal forsvant fra gata, på midten av 90-tallet, brukte han sine femten daglige telefonminutter med en kompis som kunne fortelle at «Det har kommet en greie. Du kan spille videospill med folk på den andre siden av jorda!».

– «Kult», sa jeg. «Hva heter det?». «De kaller det internett», sa han.

Ukentlig snakket han med venner og familie om nye digitale funksjoner. Men Leal var skeptisk. Han leste om en boble som sprakk, at folk mistet pengene sine, han skjønte ikke hvem som eide internett, hvordan det egentlig fungerte og hvor alt ble lagret. Likevel forsto han etter hvert at det gjaldt å hive seg på teknologibølgen.

– Da jeg hørte om The Last Mile-programmet var jeg førstemann på skolebenken. Støtten denne gruppen ga meg ga meg håp og en mulighet til å jobbe i en ekte bedrift hvor jeg kunne lære å bruke gründerånden jeg alltid har båret i meg, på en positiv heller enn en negativ måte. Å være gründer handler om evnen til å stadig se nye muligheter og veier for seg selv og sitt produkt. Når du havner i fengsel må du forandre deg for å overleve. Alle innsatte vil forandre seg, enten til det bedre eller verre. For noen tar det to år, for andre tyve, sier Leal.

Å få fast jobb, med fortid i fengsel, er vanskelig i USA. Det gjør frislupne fanger til ufrivillige løgnere, og to av tre ganger; tilbakevendende kriminelle. Men The Last Mile oppfordrer tidligere innsatte til å eie sin fortid, være totalt åpne og legge vekt på forandringen.

– De vil vi skal gjenoppbygge vår personlige merkevare. Mine nåværende kolleger vet alt om meg. De vet hva jeg har gjort, men viktigere, hva jeg planlegger å gjøre, sier Leal.

Ideer

Coach Potato var Kenyatta Leals demoidé. Et fantasifotballspill hvor deltakere kan prater med hverandre mens de spiller. Videospillet har ennå til gode å bli realisert, men sofapotet-selskapet kvernes og formes i Leals hode daglig.

Chris Redlitz trekker frem noen pitsjer

  • Fitness Monkey, et treningsprogram for tidligere alkoholikere.
  • Funky Onion, et firma som legger til rette for gjenbruk av mat restauranter ellers ville kastet.
  • Mobile Cuts, en frisør-app som lar deg velge sanger, og betale, mens du klipper håret, i en transformert skolebuss.

Da Caleb McClendon satt i San Quentin på syvende året, etter å ha blitt arrestert for å kjøre en bil hans bror hadde stjålet, fikk han besøk av en venn fra Florida. Gjennom et gitter spurte kompisen ham om weekendtips i San Francisco. 

– Jeg leste kulturseksjonen i fengselsavisene hver dag, men jeg ante jo ikke hva som var the talk of the town! Jeg satt jo inne!

Slik fikk han ideén til City Spark. En app som foreslår kulturelle hendelser basert på ens sosiale media-fotavtrykk i byen hvor man befinner seg.

Om du forteller Twitter eller Facebook om noe du er interessert i, slik som politiske møter, matlagingskurs eller loppemarked, vil appen snappe om dette og fortelle deg hva som skjer i samme kategori samme kveld. Folk blir jo nærmest apatiske av alle de kulturelle evenementene som finnes, og selv om det i dag eksisterer kurateringsapper, slik som MeetUp eller Eventbrite, vil City Spark fjerne arbeidet med å legge inn en hel masse informasjon, og gjøre et skreddersydd utvalg for deg og dine interesser, sier McClendon, som i dag er en fri mann.

Trodde alt håp var ute

Darnell Hill (46), ble løslatt for bare to måneder siden, etter 23 år i fengsel. Etter fem runder med avslag på prøveløslatelse, er han overbevist om at deltakelsen i The Last Mile omsider hjalp ham ut. I dag arbeider Hill med sin idé.

På nyhetene så jeg barn mobbe hverandre på sosiale medier. Barn som begikk selvmord. Da bestemte jeg meg for å hjelpe ungdommer som sliter med posttraumatisk stress, slik jeg selv ble ødelagt av en barndom med mishandling. Det resulterte i Intervention Outlet.

Hill trodde lenge hans heroinmissbrukende far ville redde ham fra en voldsom mor, men hans blinde lojalitet førte til at han sammen med faren kidnappet og ranet uskyldige mennesker. Da far og sønn ble tatt, fikk han en dom på 10 år, pluss livstid, men med mulighet til løslatelse.

– Men jeg holder verken foreldrene mine, samfunnet eller politiet ansvarlig for at jeg havnet i fengsel. Det var min feil, mine valg. Så når jeg nå har fått en ny sjanse til å leve og arbeide, vil jeg holde på den for harde livet. Derfor tror jeg nettopp tidligere fanger er gode arbeidstakere, sier Hill, som undrer seg over fengselspolitikken i USA i dag, og spør «hvorfor er det slik at mange av oss kommer fra nabolag med mishandling og våpen og kriminalitet, men så er det bøker, teknologi og utdanning vi er redde for?»

– Jeg er ikke bare «en som har vært i fengsel». Jeg er en som har noe å bidra med i verden. Vi ønsker å gi noe tilbake til samfunnet som vi engang tok så mye fra, sier Hill.

Flere ideer

I måneskinnet utenfor fengselsklasserommet hvor dagens tech-mentor snart skal forlese om å markedsføre seg selv på sosiale medier, henger en fyr med gulltenner og en dråpetatovering ved øyet. Leroy Lukas (38) er ikke en av de 223 som søkte på TLM-programmet i år. For å bli godkjent må man ha hatt eksemplarisk oppførsel, blitt anbefalt, gjennomgått intervjuer, allerede ha en jobb og være en del av et universitetsprogram i fengselet. Alle TLM-interesserte, utenom voldtektsmenn og pedofile, vil bli vurdert.

Lukas sitter inne for å ha skutt og drept en jevngammel 16-årig gutt i hodet, for 21 år siden. Drapsmenn får altså en sjanse til å bevise at de har blitt bedre menn, men Lukas er ikke opptatt av teknologi, sier han. Selv om han har surfet.

 Jeg hadde en androidtelefon her inne, før jeg ble tatt, sier Lukas, og trekker inn luft mellom tennene. Litt stolt.

– Hva var det første du googlet?

 He-he, meg selv! Det var sykt fascinerende å se hva man kunne finne der inne, sier Lukas.

– Men ikke fascinerende nok til at du vil delta i TLM-programmet, og lære mer?

 Nei, for hver gang jeg ser tv-nyhetene ser jeg folk gå rundt i gatene med bøyd nakke og trykke på de små knappene. Nå, etter å ha sittet inne, vil jeg ikke bare gå forbi mennesker, noen som kan være en engel eller en som trenger din hjelp eller ditt smil. Jeg vil se på mennesker, heller enn en liten skjerm.

"

På grunn av manglende teknologierfaring er vi ikke bundet av hva vi tror kan være mulig.

"

-

Tommy Winfrey

Medfangene i klasserommet er uenig. De suger til seg alt det mentor og Stanford-foreleser Andy Smith (46) har å meddele, og har nilest hans siste bok The Dragonfly Effect, som Smith har donert til alle programdeltakerne. Smith, derimot, vil høre hva fangene har å si.

 Ok, så min idé var en foreldre-app som overvåker barna, men nå har jeg nettopp innsett at dette allerede er oppfunnet, sier en student på bakerste rad.

 Men da tenker du ut en bedre løsning! Det kommer alltid noe nytt neste år, ting som er en smule forskjellig, og man vet aldri hvilket produkt som slår an. Flere? spør Smith og strekker på nakken.

– Jeg vil lage personaliserte pistollåser, som kun åpnes via stemmegjenkjennelse, sier Chung Kao.

– Eller, om du bærer en tilhørende klokke som viser hvor stresset du er, og som dermed ikke lar pistolen din åpne seg, skyter Redlitz inn, der han overvåker klassen fra døråpningen.

Andy Smith forklarer at flere av TLM-studentenes ideer vil være gode, noble tanker, men vanskelig å få pengestøtte til. Garantert fristende forslag for investorer, mener han, er de som vil hjelpe tidligere fanger å være til nytte for samfunnet.

Enda en student reiser seg fra stolsetet:

 Jeg har, etter 21 år inne, måtte hanskes med sinnet mitt. Nå vil jeg jobbe med ungdommer som sliter med humørsvingninger. Moodinger er en app som skal snu en surleppe til et smil. Når du er så trist at du nesten ikke kan puste, vil appen skjønne at du er på randen til noe muffens, og spille favorittsangen din, eller vise deg et bilde som gjør at du slapper av. Appen vil også spørre deg om du vil at noen skal vite at du er i ferd med å gå av hengslene. Hvis du ikke svarer, vil noen sende hjelp, sier Vinnie Nguyen (37) før han nølende ser seg rundt etter respons. Stormende applaus.

Nelson Butler (Foto: Mark Mahaney)

På andre rad sitter Nelson Noble Butler (45), halvt nedsunket, men konsentrert, i stolen sin. Han har gått i de samme klærne i 26 år, og er den eneste fangen som fikk plass både på gründerkurset og kodekurset. I dag pønsker han på en nettfunksjon hvor musikere kan legge ut sin trommemiks, før for eksempel en gitarist kan plukke opp lyden og fortsette på melodien helt til man «bygger en sang».

Men Butler brukte å være den som ga fingeren til alle programmene, han gikk bare rundt i ring på løpebanen. Han fikk en livstidsdom i 1988, etter at en narkotikahandel endte med at han banket en mann til døde. I fengsel følt han seg fullstendig verdiløs, og hadde gitt opp alt håp om å slippe ut. Men Butler har nå skjønt, at om han noen gang blir en fri mann, må han sørge for å håndtere dagens moderne teknologi  det aller mest skremmende ved å ta steget fra fengselstrappene, og inn i framtiden.

– Du kan si nei til meg her inne, og jeg vil finne en måte å få ja på. Jeg manøvrerer alle fengselets kriker og kroker, men der ute, i samfunnet, aner jeg ikke hvordan noe fungerer lenger. Og jeg er livredd, sier Butler.

Selv om han har venner som har sendt ham utskrifter av en nettside, med forklaring til hva en link og en url-adresse er, tenker han bare «hva i svarte er dette?». Han tror fortsatt folk skriver brev og ser på kabel-tv, at vi lever i den eneste tiden han kjenner til: 1980-tallet.

– Hvilket forhold hadde du til teknologi før du ble arrestert?

– Det er ingen hemmelighet  jeg var narkotikalanger og medlem av en farlig gjeng i Los Angeles. Vi hadde personsøkere. Noen hadde mobiltelefoner, men de så ut som kofferter. Og så hadde AOL akkurat startet. Men jeg aner ikke hvordan internett fungerer i dag. Jeg har jo en kriminell fortid, så når de snakker om at internett «vet alt om alle», blir jeg redd for å røre det.

– Men likevel er du årets mest dedikerte teknologistudent?

 Vel, da jeg hørte at, ikke bare kunne vi forvente å få en jobb når vi slapp ut, vi kunne tjene hundretusen dollar i året med den utdannelsen vi får her inne, himlet jeg med øynene. Men etter hvert forsto jeg at Chris (Redlitz journ.anm) snakket sant. Nå bærer jeg bøkene mine med meg overalt. Jeg må fatte hva dette handler om, fordi jeg vet at jeg en dag slipper ut, og jeg nekter å forlate fengselet som den samme personen jeg var da jeg kom inn. Det er den muligheten TLM gir oss alle, sier Butler.

Han forteller, med klump i halsen, at San Quentin blir kalt fengslenes Harvard. At selv om han hver dag forsøker å komme seg hjem, og dermed kanskje kan få med seg noen av milepælene i et liv han ikke har hatt, er han glad hans nåværende bolig er omringet av innovative resurssterke mennesker.

– På 1990-tallet kunne du bli drept over en gjeld på fem dollar her inne, over en sjokoladeplate. Men ettersom San Quentin ligger 20 minutter unna liberale Oakland, er omringet av de rikeste fylkene i landet, og ikke minst er lokalisert i hjertet av et teknologimekka, har San Quentin blitt det beste stedet å være for en som ønsker å rehabiliteres, sier Butler.

 Du vet, man sier at du sitter i fengsel for å betale din gjeld til samfunnet. Bullshit! Jeg tar fra deg. Du betaler husleien min, du betaler for maten min, strømregningene, klesvasken, klærne, utdannelsen, jobben min. Jeg har ikke gitt en dritt tilbake til samfunnet, sier han.

Hver amerikanske fange koster USA i gjennomsnitt 50.000 dollar i året. Derfor vil amerikanske selskap som hyrer løslatte fanger få trukket av en viss sum på skatten i året.

– Det er nå, ved å forandres, utdannes og slippes ut av fengselet, at jeg virkelig kan betale min gjeld.

Manglende teknologierfaring – en fordel

Tirsdagsklassen i gründerskap har snart vart i to timer. Klokken er ni på kvelden, og fangene blir nødt til å legge ned pennene, for å bli talt ved sin celledør. Helt til slutt får vi stille ett spørsmål til hele klassen.

– Hvilke fordeler har dere, nettopp fordi dere er innsatte, i teknologibransjen?

Hender eksploderer i været. Absolutt alle har hatt tid til å pønske ut et svar på dette. I årevis.

– På grunn av manglende teknologierfaring er vi ikke bundet av hva vi tror kan være mulig. Fordi vi har drømt så lenge, ser vi endeløse alternativer, sier Tommy Winfrey (36).

– Vi har også en sterk drivkraft til å bevise at vi ikke er våre kriminelle handlinger, sier James Cavitt.

En student forteller at fangene ikke bare ser en dørknagg eller en knapp, men vil vite hemmeligheten bak hvordan alt funker.

– Det fins ingen problemer vi ikke kan løse. Det finnes de som kan lage lightere her inne, vi lager kokeplater av oppklipte strømledninger. Vi har gjort så mye, med så lite, så lenge, at vi kan gjøre alt når vi får tilgang til verden der ute, sier en annen.

Azraal Ford (Fotot: Mark Mahaney)

Vi rekker ikke å høre alles tanker, selv om alle vil snakke, men en kraftplugg med firkantet ansikt, en som for noen år siden knivstakk en annen medfange på gårdsplassen, nekter å gi seg. Azraal Ford reiser seg og sier ordet renhet med dyp røst. Alle lytter.

 No offence til den frie verden, altså, sier Ford.

 Men vi har ikke blitt farget av det moderne samfunnet! Adskiltheten har gitt oss helt særegne perspektiv på ting.

Fordi Ford har bursdag i morgen får han æren av å avslutte timen med en liten monolog.

– De siste ukene har jeg skjønt at dagens suksessfulle gründere er medlemmer av en revolusjon som fokuserer på positiv forandring. Derfor vil vi, fortidens fremmedlegemer, være morgendagens oppfinnere…og…, sier han før han løfter en stutt pekefinger til et publikum som allerede har begynt å klappe.

– …sammen kan vi bevege en fastlåst verden! Takk for i kveld!