"1 år uten sjefer". Bildet er fra den okkuperte fabrikken Officine Zero. Foto: Dario Azzellini og Oliver Ressler
Arbeidsliv
"1 år uten sjefer". Bildet er fra den okkuperte fabrikken Officine Zero. Foto: Dario Azzellini og Oliver Ressler

Hva skjer når fabrikker blir okkupert?

I krisetider velger arbeidere å ta tilbake makten gjennom å okkupere sin tidligere arbeidsplass.

Har du tips eller innspill til saken? Tips oss her.

Tekst: Christina Gulbrandsen, ansvarlig redaktør NITO Refleks 

 

- Da finanskrisen rammet landene i Sør-Europa i 2008 mistet mange arbeidere jobbene sine. Flere fabrikker og bedrifter stoppet produksjonen eller flyttet den til andre land, sier filmprodusent Oliver Ressler og fortsetter:

- I kjølvannet av krisen var det mange arbeidere som valgte å okkupere fabrikkene der de tidligere hadde jobbet. Hensikten var å starte opp igjen produksjonen.

 

Arbeiderne ved Vio.Me. sier at de okkuperte sin tidligere arbeidsplass for å tjene til livets opphold, og dermed redde sine liv, sine familier og sin verdighet. Foto: Dario Azzellini og Oliver Ressler
Arbeiderne ved Vio.Me. sier at de okkuperte sin tidligere arbeidsplass for å tjene til livets opphold, og dermed redde sine liv, sine familier og sin verdighet. Foto: Dario Azzellini og Oliver Ressler

 

Vi hadde ikke noe valg. Vi var alle i en viss alder, de fleste av oss, muligens alle, var over 40, så det å finne en ny jobb midt i krisen var umulig. Å få pengene våre var heller ingen mulighet. Derfor fantes det bare en løsning. Vi beholdt fabrikken. Vi fortsatte å jobbe. Vi tjente til livets opphold. Vi reddet våre liv, våre familien, vår verdighet.

Uttalelsen kommer fra en av arbeiderne ved fabrikken Vio.Me. i Thessaloniki, Hellas. Fanget på film av Dario Azzellini og Oliver Ressler. Filmen er en av tre kortfilmer i prosjektet «Occupy, Resist, Produce». De to andre er RiMaflow i Milan, Italia og Officine Zero i Roma, Italia.

Vio.Me.

- Et alternativ til arbeidsledighet

Filmene er dokumentariske fortellinger om motstand, samhold, selvledelse og arbeiderkontroll. Arbeiderne okkuperer fabrikkene som et ledd i kampen mot at arbeidsplassene deres legges ned eller at produksjonen flyttes ut av landet. I mange tilfeller lykkes ikke kampen.

- Disse arbeiderne valgte å legge fabrikkene under arbeiderkontroll som et alternativ til arbeidsledighet, for å kunne forsørge familien og ikke la arbeidskapasiteten gå til spille, sier Ressler.

- Det finnes mange okkuperte i Europa, men kun en liten andel av dem klarer å få produksjonen i gang igjen. Hensikten er å bekjempe nedgang i lønn, oppsigelser eller at produksjonen outsources. Produksjonen bringes under arbeiderkontroll og flat struktur, legger han til.

Valgte fabrikkene som lykkes

For Ressler og Azzellini var det ikke tilfeldig hvilke fabrikker de valgte å filme.

- Vi ønsket å fokusere på de fabrikkene som hadde suksess, sier Ressler.

Både i Milano, Roma og Thessaloniki lyktes arbeiderne med å ta fabrikkene under sin kontroll. For dem handlet det ikke bare om å protestere og demonstrere, men å skape et flat hierarki for å ivareta direkte demokrati og kollektive beslutninger.

- Vi vil vise hvordan arbeid kan organiseres på en annet måte, sier Ressler.

RiMaflow

- Ikke vanlig i Europa

Han og Azzellini fattet først interesse for okkuperte fabrikker i Venezuela i 2004. Filmen kan du se her (ekstern lenke).

- På den tiden var ikke arbeiderkontrollerte fabrikker vanlig i Europa. I Venezuela støttet staten okkupasjon av fabrikkene fordi arbeiderne sørget for å få produksjonen i gang igjen. Staten mente dette både var en måtte å få tilbake industrien på og hindre arbeidsledighet, sier Ressler, før han legger til:

- Arbeiderkontrollerte fabrikker handlet ikke bare om å bekjempe arbeidsledighet, men var i tillegg en del av en større demokratiseringsprosess av både samfunnet og arbeidsplassen.

- Krisen er overalt

Filmingen ved Vio.Me., RiMaflow og Officine Zero fant sted i 2014 og 2015, og baserer seg på samtaler mellom arbeiderne.

- Vi gjør ikke dette bare for oss selv. Krisen er overalt. Mange eiere har forlatt fabrikkene, og arbeiderne står på utsiden og venter på pengene sine. Gjennom våre handlinger viser vi at det finnes et alternativ, sier en arbeider ved Vio.Me.

Filmen dokumenterer også arbeiderforsamlingene, det viktigste beslutningsorganet. Skaperne bak «Occupy, Resist, Produce» understreker at det er viktig å huske på at okkuperte fabrikker i stor grad handler om en sosiopolitisk handling, og ikke bare økonomi.

Sted: Thessaloniki, Hellas. Tidspunkt: Mars 2015

Arbeiderne avholder et møte i arbeiderforsamlingen.

- Vi har kommet hit gjennom kamp, og intensjonen vår er å gå videre. Vi forlanger at alle de juridiske prosessene som har som mål å selge grunnen til Vio.Me. blir stoppet, og at fabrikken øyeblikkelig kommer i gang med produksjonen under kontroll og styre av arbeiderne.

Arbeideren taler til de andre, filmkameraene dokumenterer.

- Arbeiderne møter på juridiske problemer fordi de ikke eier jorden der fabrikkene står, sier Ressler og fortsetter:

- For å håndtere problemene med eierskap har mange av arbeiderne valgt å organisere kooperativ, selv om det ikke er det mest hensiktsmessige for den driften de ønsker.

- Forholdene er ikke perfekte

Han forklarer videre at det er opp til arbeidforsamlingene å bestemme hvordan pengene som genereres skal fordeles, hva som skal gå til nytt utstyr og hva som skal gå til lønninger.

- Arbeiderne sitter igjen med mindre enn de gjorde da de var ansatt, så forholdene er ikke perfekte, men det er bedre enn å være arbeidsledig.

- Hva ønsker du å vise med disse tre filmene?

- At det er mulig å drive fabrikker uten et hierarkisk system. Sjefer er ikke alltid nødvendig. Mennesker klarer å fatte beslutninger på egne vegne, sier Ressler, før han legger til:

- I et større perspektiv synes jeg det er interessant å se hvordan samfunnet kan struktureres på en alternativ måte. Vi trenger ikke politikere som fatter beslutninger på våre vegne. Det er lærdom vi kan ta med oss fra disse okkuperte fabrikkene.

 

Officine Zero. Foto: Dario Azzellini og Oliver Ressler
Officine Zero. Foto: Dario Azzellini og Oliver Ressler

 

- Det var en kamp

Ved fabrikken Vio.Me. understreker en av arbeiderne at «det ikke startet med et knips».

Det var en kamp. Når vi endelig klarte å etablere en arbeidstagerforening, et kollektiv, måtte vi påpeke at da vi var ansatt under en sjef var det et fryktregime. Vi kunne ikke operere fritt, sjefen fulgte med på alt vi sa og gjorde. Det var veldig vanskelig. Nå når vi har klart å etablere dette alternativet, arbeider vi under en annen filosofi, der hver enkelt har sin mening, og alles mening er av lik betydning.

Han snakker, mens filmkameraene dokumterer.

- Høyere produktivitet uten sjefer

Arbeideren sier videre at det har kostet å komme dit de er i dag, men at dagens organisering gjør at alle har lik betydning og verdi.

- Dette berører hele samfunnet, fordi det viser at det er mulig å selvlede våre liv.

- Arbeiderne uttaler at de arbeider mye hardere uten sjefer. Hva tenker du om det utsagnet?

­- Hvis du er ansatt et sted med arbeidstid fra ni til 17, så er det ikke sikkert at du jobber hele tiden. Veldig ofte gjør du andre ting i løpet av arbeidsdagen, og bare oppholder deg på jobb mens tiden går, sier Ressler og fortsetter:

- Arbeiderne møter ikke opp på de okkuperte fabrikkene dersom de ikke har arbeid å gjøre. Da tilbringer de tid med venner eller slapper av hjemme. Men når de først er på jobb er de mye mer produktive.

Han legger også til at disse arbeiderne jobber etter sine egne premisser. De bestemmer selv når de tar pauser og hvilket materialer de skal bruke.

- Å bruke organiske materialer fremfor kjemiske som kan være farlige både for miljøet og egen helse, utgjør en stor forskjell.

Officine Zero

- Fortsatt problemer med eierskap

Ifølge Ressler er disse tre fabrikkene i 2017 fortsatt under arbeiderkontroll.

- Men det er fortsatt problem med eierskap. Kampen om eierskap fører til at arbeiderne ikke kan konsentrere seg fullt og helt om produksjonen. Isteden må de bruke tid på demonstrasjoner, skrive begjæringer, lobbyvirksomhet mot politikere og rettsvesen, sier Ressler.

Han har et ønske om at dersom okkuperte fabrikker dukker opp i ditt nabolag så støtter du initiativet.

- For å få til utvikling må delegater for sosiale bevegelser samarbeide på tvers av landegrensene.

Han forteller hvordan arbeidere fra okkuperte fabrikker i Argentina besøkte fabrikkene i Thessaloniki og Milan. På veggene hang bilder som bevis.

- De fant støtte i hverandre på tvers av språkbarriere og landegrenser.

 

RiMaflow. Foto: Dario Azzellini og Oliver Ressler
RiMaflow. Foto: Dario Azzellini og Oliver Ressler

 

- Manglende politisk vilje

Ressler understreker at han er misfornøyd med dagens politiske situasjon og system.

- Mye av arbeidet mitt er et forsøk på å vise frem ulike sosiale bevegelser og utviklinger i forskjellige land. Jeg vil vise frem de positive eksemplene som finnes, sier han og legger til:

- Jeg vil vise at det finnes andre alternativer. Det som mangler er politisk vilje til å støtte oppunder disse prosjektene. Jeg tror politikerne er redde for å gi støtte til disse bevegelsene, fordi de da vil miste makt og posisjon.

- Hva mener du okkuperte fabrikker sier om samfunnet vårt?

- Det forteller oss at spenningen mellom de menneskene som får masse ut av hvordan samfunnet er organisert og de som er tvunget til å kjempe for tilværelsen øker. En stadig større del av arbeiderklassen strever med å overleve. Jobbsikkerheten er forsvunnet.

- I dag blir vi ikke spurt

I hans øyne er det ideelle samfunnet strukturert på en slik måte at alle beslutninger tas av dem som blir berørt av avgjørelsene.

- Det vil kun skje hvis presset mot dagens politikere øker gjennom bevegelser på tvers av landegrensene, sier Ressler.

Dokumentarskaperen Oliver Ressler vil gjennom «Occupy, Resist, Produce» vise hvordan arbeid kan organiseres på andre måter. Foto: Christina Gulbrandsen
Dokumentarskaperen Oliver Ressler vil gjennom «Occupy, Resist, Produce» vise hvordan arbeid kan organiseres på andre måter. Foto: Christina Gulbrandsen

- I dag blir vi ikke spurt om de tingene som har stor betydning for våre liv, for eksempel hvor mye penger som skal brukes på bekjempelse av global oppvarming, hvordan skolesystemet skal være, hvor mye penger skal brukes på forsvar og hvor mye penger skal gå til å støtte oljeselskaper med mer.

Han mener teknologien legger til rette for at befolkningen kan bli spurt.

- Vi blir bedt om å gi vår stemme til uviktige ting hele tiden, det er ikke så vanskelig å forestille seg hvordan vi kan gi vår stemme til de viktige tingene.

- Noen vil argumentere for at det er så mange ulike meninger at man ikke vil enes om noe, og dermed heller ikke fått gjennomført noe. Hva tenker du om det?

- Det ville vært en bivirkning av et slik system, men jeg tenker det ville vært positivt.

- Positivt?

- Jeg mener mange store investeringer er blitt gjennomført mot folkets vilje, og at det ikke vil være mulig lenger med et slikt system. Dersom folket blir hørt i beslutningene som berører dem, vil vi kun gjennomføre prosjekter som har feste i lokalmiljøene, og ingen store prosjekter som går utenom de demokratiske prosessene.

Til toppen