Illustrasjon: Nico Wahl
Illustrasjon: Nico Wahl

Informasjon via sosiale medier

Hva gjør du når sosiale medier forteller deg noe om en kollega som du ikke skulle ha visst?

Har du tips eller innspill til saken? Tips oss her.

Teksten ble første gang publisert i Refleks vinter/2015.

DILEMMA: Jeg har sett på Facebook at en kollega er på jobb i en annen bedrift når han avspaserer fra oss. Jeg tror ikke det var meningen at dette skulle bli synlig for alle. Nå som jeg vet det tenker jeg at dette kanskje kan være grunnen til at min kollega flere ganger har vært sykemeldt på grunn av stress. Dette har medført større arbeidspress for meg og andre kollegaer. Jeg er likevel i tvil om jeg skal si fra om dette til sjefen, for jeg har jo ikke lyst til å være en sladrehank. Hva er rett å gjøre? 

Det hendte at vi snappet opp noe som ikke var for våre ører før også. På bussen, på kafe, i butikken eller på jobb. Av og til. Og det var like vanskelig da som nå, for hva skal du egentlig gjøre med informasjon som har betydning for deg selv eller andre, men som det aldri var meningen at du skulle høre?

Det eneste som er nytt er at dette nå skjer hele tiden. Iallfall for de av oss som bruker sosiale medier. Noen glemmer å skjerme innlegget sitt, andre tenker ikke over hvem som kan komme til å lese det. Sosiale medier er som en egen radiofrekvens med hemmeligheter, private opplysninger og uoffisiell informasjon. Og du har ingen mulighet til å slå av radioen, med mindre du bestemmer deg for å hoppe av karusellen og droppe hele greia. Hvis du derimot vil bli i denne sosiale fornøyelsesparken, iallfall en stund til, er det bare å finne ut hvordan du skal håndtere det.

Når regelen gjør jobben

En kan jo prøve å lage en regel, som for eksempel:

•  Dersom jeg får med meg noe som ikke er ment for meg, vil jeg alltid oppføre meg som om jeg aldri hadde hørt det jeg har hørt eller lest det jeg har lest.

•  Har jeg først fått med meg noe, uavhengig av om det var ment for meg eller ei, vil jeg alltid ta den informasjonen jeg har fått i betraktning og legge den til grunn for handlingene mine.

Da er det bare å velge den ene eller den andre regelen og handle deretter. Enkelt og greit. En trenger ikke engang å tenke.

Men hva om det som virker klokt i det ene tilfellet ikke er særlig klokt i det andre tilfellet? Det er jo ikke sikkert at situasjonene er like på relevante måter, bare fordi de handler om å få informasjon en ikke skulle fått?

Se an situasjonen

Den innvendingen kunne godt ha kommet fra den greske filosofen Aristoteles (384–322 f.Kr.). Han mente at du er nødt til å se an situasjonen for å ta kloke beslutninger. Klokskap er ikke det samme som å følge regler, men å bruke skjønn.

La oss så se nærmere på den utfordringen vi har fått i fanget, for å se hvilke hensyn som er på spill. For det første møter vi en moralsk utfordring, for hvem vil vel være sladrehank – den som selv får bank? For det andre ser det ut som at det å gjøre det moralsk riktige, altså la være å sladre, er til stor ulempe for dem som jobber sammen med den dobbeltarbeidende kollegaen. Det er jo de som får svi for at vedkommende er så mye borte fra jobb. For det tredje er det ikke akkurat en privatsak om ansatte sliter seg ut på en ekstrajobb, når det går på bekostning av den avtalen vedkommende har med hovedarbeidsgiveren. Med utgangspunkt i den analysen ser vi at det følger et visst ubehag ved å være den som sier fra til sjefen. Hvordan vil kollegene oppfatte det om jeg melder fra til sjefen om det jeg vet? Vil de se på meg som modig eller illojal, en som tar ansvar eller en som smisker seg til fordeler?

Men det er jammen ubehagelig å la det skure og gå også, ettersom det betyr at kollegene må jobbe ekstra hardt for å dekke opp for han som er så mye borte. I tillegg kan en argumentere for at sjefen burde få vite om dette, siden kollegaen ikke holder sin den av arbeidsavtalen.

Tema med variasjoner

Så langt har vi kanskje funnet de sterkeste argumentene for å melde fra til sjefen, men la oss legge til litt informasjon. Tenk deg nå at den dobbeltarbeidende kollegaen nylig mistet kona si, og at han trenger noen oppdrag ved siden av for å kunne dekke familiens kostnader, en familie med tre barn i skolealder. Har vi ikke da moralsk gode grunner til å la være å si noe, siden vi nødig vil gjøre det vanskeligere enn det allerede er for enkemannen?

Det denne typen tankeeksperimenter viser, er at vi ikke kommer helt i mål om vi lager generelle regler for hva som bør gjøres. Uavhengig av om du konkluderer likt eller ulikt i de to situasjonene, kan det se ut som at du først er nødt til å analysere den enkelte situasjonen, ikke bare den generelle problemstillingen, for å komme fram til en klok beslutning. Da er du allerede langt på vei inn i den aristoteliske måten å tenke på – og et stykke nærmere det Aristoteles beskriver som praktisk klokskap.

Til toppen