Illustrasjon: Nico Wahl
Illustrasjon: Nico Wahl

Lederens språkferie

Er det mulig å tenke seg ledelse uten språk – en liten stund?

Har du tips eller innspill til saken? Tips oss her.

Teksten ble første gang publisert i Refleks høst/2014.

I praktisk ledelse er det vanskelig å skille mellom dårlig selvinnsikt og direkte hykleri. Begge deler er hyppig forekommende. Jeg overhørte direktør som forkynte at «takhøyden for ulike synspunkter er stor hos oss!». Øyeblikkelig hvisket en av de andre topplederne til meg at «takhøyden går omtrent ved anklene.»

Et kjent villspor i lederutvikling ledere som lærer å si alle de riktige tingene, men ikke endrer atferd tilsvarende. Og hykleri er en kjent barriere innen organisasjonslæring også – bedrifter sier noe og gjør noe annet.

Det er ikke lett å kurere organisasjoner for hykleri. Men for ens egen del finnes det en nyttig øvelse som fungerer fint: Å tenke seg verden uten språk for en liten stund. Ta et øyeblikks ferie fra språket og avskriv alt tale- og skriftspråk som nettopp tomt snakk. Tenk på hvordan du måtte manøvrert da.

Språket er naturligvis et storartet instrument, for mennesket er symboldyr, og språket er et kulturelt skattkammer. Men når det er sagt: Språk er også sterkt overvurdert, særlig i ledelse.

Nøkternt sett er språket representert i forholdsvis små områder av hjernen og har ikke all verdens mulighet til å påvirke handling. Koblingen mellom tanke og handling er uhyre tynn. Samtidig krever språket som offentlige arena at en ærlig og oppriktig står ved sitt ord, og at regler anvendes konsekvent og bokstavelig – selv når dette naturligvis aldri er helt sant.

Mye psykologisk forskning viser hvor miserabelt dårlige vi er til å følge opp egne intensjoner. Ytringer som «jeg skal ikke røyke», «jeg vil trimme», «jeg vil spise mer grønnsaker» osv. har høyst minimal innflytelse på praksis. Derfor er personlige trenere og røykeslutt-firmaer god butikk. Sånn er det i ledelse også: Ånden er (kanskje) villig, men organisasjonen er skrøpelig.

Ubevisste motiversom kartlegges med indirekte metoder spår bedre om hva folk kommer til å gjøre enn bevisste motiver kartlagt med spørreskjemaer. Det er naivt å tro at folk kjenner seg selv godt.

Organisasjon, ledelse, kontrakter, regler, ros og fornærmelser – alt dette er definert i ord, og dermed sårbart for tomt snakk. Hvis du griper deg selv i å mase på andre med formaninger som «hvor ofte er jeg nødt til å si at…» betyr at du har overdrevne forhåpninger om språkets evne til å forme andres atferd. Tenk heller litt mer over hva som faktisk former folks atferd. Hvordan står det til med fokus, interesse, trening eller kunnskaper?

Nøkternt sett vil to tredjedeler av alle endringsprosjekter feile.
Budsjetter sprenges, planer holder ikke, deltakerne forsto ikke… Den som blir overrasket over sånt har en overdreven tiltro til en språkskapt virkelighet. Planer og budsjetter er også stort sett bare språk – selv om de forplikter.

Det samme gjelder løfter – de er noen ganger intensjoner, noen ganger juks og fanteri, men først og fremst bare preik. Hvilke holdepunkter har du for å tro at andres menneskers løfter gir pålitelig informasjon om fremtiden? Det lyder kanskje kynisk, men det er interessant å tenke språklige løfter som i beste fall halvfulle intensjoner.

Snakk er på godt og vondt overdrevet i privatlivet også. Hvor mange par har gått i oppløsning fordi partene skal «snakke ut» med hverandre etter at barna har sovnet, sånn mellom midnatt og klokka to om natten? På den tiden er det lettere å snakke seg inn i et problem enn ut av det.

Selv uskyldige ord er ofte vanskeligere enn man tror. Hva er for eksempel en «kjeks» – egentlig? En gang var jeg vitne til en ledergruppe som frivillig diskuterte dette språkfilosofiske problemet i to timer. De samme menneskene hadde advart meg mot å bli for akademisk med dem. Språkfilosofi er noen ganger påtakelig konkret for den som vil investere i nye produkter og kundegrupper.

De gamle kinesiske filosofene oppfattet språket som sårbart og feilbarlig. Språket lager kunstige grenser, for ord er omtrentlige, og «svart» forutsetter «hvitt» slik «pen» forutsetter «stygg». Språket hypnotiserer deg til å tro at kartet blir virkeligere enn terrenget. Da lar du deg blende av planer, KPI’er, og konsulentpreik, og har begynt å spise menyen i stedet for maten. En kort språkferie av denne typen gir kontakt med Zen, en nyttig men ubehagelig opplevelse av virkeligheten utenfor språket.

Ord som «ledelse» er nyttigere som spørsmål enn som svar.

Til toppen