Anna Felländer snakket om delingsøkonomien under Aftenpostens teknologikonferanse i januar. (Foto: Aurora Hannisdal)
Anna Felländer snakket om delingsøkonomien under Aftenpostens teknologikonferanse i januar. (Foto: Aurora Hannisdal)

– Omfavn forandringene med forsiktighet

Økonom Anna Felländer mener det er på tide å føre delingsøkonomien inn i den hvite økonomien.

Har du tips eller innspill til saken? Tips oss her.

Sjefsøkonom i Swebank Anna Felländer har markert seg som en av Nordens fremste eksperter på «fremtidsøkonomi». Refleks tok en prat med henne om deling, automatisering og fremtidens arbeidsmarked.

– Mange har forsøkt å definere «delingsøkonomien». I rapporten Sharing economy – Embracing change with caution, som du har vært med på å utforme, har dere laget en definisjon av begrepet. Men har vi ferdigdefinert det vi kaller delingsøkonomien? Og har vi i det hele tatt grepet på den?

– Delingsøkonomi kalles også «collaborative» og «on demand». Jeg pleier å kalle det delingsøkonomi og sharing economy, fordi det handler om å dele på alt fra omdømme og informasjon til varer og tjenester. Delingsøkonomien er ikke gratis, men den presser prisene nedover ettersom man ikke betaler de faste, høye kostnadene som i den tradisjonelle økonomien.

Delingsøkonomien

  • Fellesbetegnelse for hvordan privatpersoner bruker internett og ny teknologi til å kjøpe, selge, leie eller bytte varer og tjenester seg imellom.
  • I USA er det tusenvis av aktører innen delingsøkonomien, mens i Norge og Sverige er det ennå bare noen få.
  • Noen aktører i Norge er Airbnb, Uber, FINN, Just Eat og Nabobil. I Sverige har man blant andre JustPark, Hoffice, FundedByMe, Trustbuddy og TaskRunner.
  • Slik definerer Anna Felländer delingsøkonomien: 
    The Sharing Economy comprises the peer-to-peer exchange of tangible and intangible slack (or potentially slack) resources, including information, in both global and local contexts.
    (Kilde: Näringspolitiskt forum)

– Med privatsjåførtjenesten Uber som kanskje beste eksempel, ser vi at tilbudene kommer og etterspørselen stiger, og at først når aktøren har etablert seg, forsøker man å regulere. Hvordan kan myndighetene være med på å stake ut veien?

– I rapporten skriver vi om å «omfavne forandringer med forsiktighet». Jeg ser to mulige utfall av delingsøkonomien. I verste fall får vi et scenario med mange aktører der selvreguleringen ikke fungerer, og der arbeidstakerne og konsumentene blir sittende igjen med all risiko.

– I beste fall klarer myndighetene å identifisere de bransjene der selvregulering via ulike plattformer kan fungere bra, og de bransjene der det ikke vil fungere. Der den fungerer, som for eksempel i den lokale tjenestesektoren, trengs det reformer som kan fasilitere selvstendig næringsdrivende. Det kan eksempelvis handle om regelverksforenkling og minsket skattebyrde. I de tilfellene selvreguleringen ikke fungerer, må vi få på plass et tilpasset regelverk.

– Delingsøkonomien skaper nye arbeidsformer der aktørene, som Uber eller norske FINN Småjobber og svenske TaskRunner, ser seg selv kun som et bindeledd mellom tjenesteyter og kunde. Hvordan skal man hindre at all risiko føres over på arbeiderne?

– Et arbeidsgiveransvar må på plass, samt en transparens om forsikringer, skatt og regelverk. Bare slik kan delningsøkonomien føres inn i den hvite økonomien.

Det skjer en polarisering av arbeidsmarkedet, der de jobbene som bare krever middels utdanning kan forsvinne.

– Hvordan vil delingsøkonomien påvirke lønnsnivået?

– I et verst tenkelig scenario, der arbeidsgiveransvaret helt har forsvunnet og arbeidsløsheten er stor, kan lønningene auksjoneres ned til urimelig lave nivåer. Derfor trenger vi et minimumsnivå for lønninger i delingsøkonomien.

– Hvordan bør arbeidstakerorganisasjonene stille seg i møtet med delingsøkonomien?

– Man kan tenke seg at man oppretter en interesseorganisasjon for dem som deltar i delingsøkonomien. Aktørene kan for eksempel få et stempel som viser at man tar ansvar for arbeiderne. Det betyr ikke at vi skal ha de samme reguleringene som i den tradisjonelle økonomien, men arbeiderne må beskyttes.

Anna Felländer (Foto: Aurora Hannisdal)

– Privatsjåfør, vasketjenester, matlevering og småjobber. Alle kan tilby varer og tjenester i delingsøkonomien, men hvem skal kjøpe dem?

– De som er høyproduktive og tjener bra, konsumerer mindre varer, men desto mer tjenester. På den andre siden vil de som har lavere inntekt også kunne benytte seg av delingsøkonomien. De kan låne varer og tjenester som de ellers ikke har tilgang til.

– Hva vil delingsøkonomien ha å si for de nordiske velferdssamfunnene?

– Velferdsmodellen bygger på risikodeling og trygghet for individet. Det er bra, men nå må vi modernisere modellen og skape større fleksibilitet på arbeidsmarkedet. Ta et eksempel: De to dominerende kreftene akkurat nå er migrasjon og digitalisering. Sverige og Norge treffes av begge. Ny forskning viser at flyktningers produktivitetsøkning er sterkere og raskere enn den er for arbeidsinnvandrerne og de som er født i Sverige. For at nye svensker og nordmenn skal kunne gjøre denne produktivitetsreisen må vi senke terskelen til arbeidsmarkedet. Helt konkret må vi få fleksible inngangslønner og senke minstelønnen.

I verste fall får vi et scenario med mange aktører der selvreguleringen ikke fungerer, og der arbeidstakerne og konsumentene blir sittende igjen med all risiko.

– Du har snakket om at de jobbene som krever middels utdanning forsvinner. Hva betyr det?

– Det skjer en polarisering av arbeidsmarkedet, der de jobbene som bare krever middels utdanning kan forsvinne. Alt som kan digitaliseres, vil digitaliseres, men det betyr også at alt det som ikke kan digitaliseres, kommer til å stige i verdi. «Det fysiske møtet» er noe som ikke kan erstattes av roboter, og som vil bli mer verdt. Mange av jobbene som krever lav utdanning, har et tjenesteinnhold som krever det fysiske møtet. Men i rutineartet arbeid uten det fysiske møtet kan arbeiderne bli byttet ut med selvlærende roboter. Et eksempel er jurister. De som utfører enkelt rutinearbeid, risikerer å bli robotisert bort, men de juristene som håndterer komplekse oppgaver og relasjonsbygging, vil bli igjen. Såkalte superstars, de som er veldig gode på det en robot ikke kan, nemlig empati, relasjonsbygging, historieformidling og tillit, vil bli mer etterspurte.

– Hvordan går vi fra det gamle til det nye arbeidsmarkedet?

Vi ser en individualisering av arbeidsmarkedet. Vi har sett fremveksten under finanskrisen, men nå begynner det å akselerere fordi markedet er modent. I dag kan man for eksempel enkelt koble sin kompetanse opp mot noen som har bruk for den. Industrien og tjenestesektoren må omstille kompetanse for å møte det nye arbeidsmarkedet. Vi må oppmuntre og bygge opp om kreativitet og innovasjon, forenkle regelverk og gjøre det billigere å ansette.

Til toppen