Illustrasjon: Nico Wahl
Illustrasjon: Nico Wahl

Overflødig mat til trengende

Jeg syns ikke det er riktig å kaste mat som er spiselig, og når jeg går fra jobben og ser de bostedsløse, får jeg dårlig samvittighet. Hva skal jeg gjøre?

Har du tips eller innspill til saken? Tips oss her.

Teksten ble første gang publisert i Refleks høst/2015.

DILEMMA: Jeg jobber i et firma som har hovedkontor midt i sentrum av byen, rett ved en samlingsplass for bostedsløse. Vi bestiller ofte inn mat til møter, og i mange tilfeller har vi en del rester. Maten blir av praktiske grunner stående i romtemperatur noen timer, ofte til arbeidsdagen er slutt. Vi kan derfor ikke ta vare på den til neste dag, og maten blir kastet. Jeg syns ikke det er riktig å kaste mat som er fullt spiselig, og når jeg går fra jobben og ser de bostedsløse får jeg dårlig samvittighet. Hva skal jeg gjøre?

Dette er verden i et nøtteskall; matmangel på den ene siden, overflod på den andre – begge deler i samme lille geografiske område. De som har mat til overs vil gjerne gi, og de som er bostedsløse tar gjerne i mot, så hvorfor skjer det likevel ikke? Er det mangelen på en formidler det står på, en aktør som tar i mot restematen og gir den videre til dem som trenger den? Eller er det så strengt regulert i dag, at en ikke bare kan gi bort mat uten samtidig å kunne garantere at den har blitt forskriftsmessig oppbevart?

Kan det være at det hele bunner i en felles forståelse av at det ikke er en veldedig virksomhet en jobber for, og at en derfor ikke bør bruke ressursene på å få brakt restematen til dem som trenger den? Eller er det motsatt? Kanskje tenker de andre i virksomheten akkurat som dilemmaets innsender at det er synd å kaste restematen – særlig når de vet at noen kunne hatt glede av den. Så om alle er enige, hvorfor skjer det ikke noe?

Har du hørt om tilskuereffekten? Om hvordan vi mennesker påvirkes av hva andre rundt oss velger å gjøre?

Passive naboer

Det begynte med en alvorlig hendelse i New York i 1964, da en 28 år gammel kvinne ble knivstukket og drept utenfor leiligheten sin. I ettertid kom det fram at det var flere av naboene som hadde vært vitne til hendelsen, uten at noen grep inn. Det fikk de amerikanske sosialpsykologene Bibb Latane og John Darley til å lure på hvorfor.

Latane og Darley satte i gang en rekke forsøk for å finne forklaringen. Et av de mest omtalte foregikk på et venteværelse der det plutselig kom sivende inn røyk gjennom sprekken under en innvendig dør. Det var til enhver tid kun én forsøksperson i rommet. I de tilfellene hvor det var flere mennesker til stede, var de øvrige personene skuespillere som hadde fått beskjed om å late som ingenting, uansett hva som måtte skje.

Forsøket ble gjentatt en rekke ganger, med noen variabler. Hadde det noe å si hvor mange andre som var i rommet? Var kjønn utslagsgivende, og spilte det noen rolle om forsøkspersonen hadde medisinsk utdannelse?

Resultatet var oppsiktsvekkende. Blant de forsøkspersonene som satt alene på venteværelset, var det omtrent 90 prosent som undersøkte saken nærmere og kontaktet hjelp. Om det var flere tilstede og de andre satt helt stille, så det ganske annerledes ut; i slike tilfeller ble 75 prosent av forsøkspersonene sittende.

Kjønn og medisinsk bakgrunn viste seg ikke å være relevante kategorier. Gruppestørrelsen hadde derimot stor betydning: Jo flere mennesker som var til stede, desto mindre var sjansen for at forsøkspersonen tok affære.

To hypoteser

Hvordan er det mulig, at mennesker blir så påvirket av hva andre velger å gjøre, mange av dem mennesker som forstår seg selv som både selvstendige og ansvarlige? Latane og Darley har selv satt fram to hypoteser; usikkerhetshypotesen og ansvarsfordelingshypotesen.

Til den første først, usikkerhetshypotesen. Forsøkspersonen tenker sannsynligvis først at det er fare på ferde når røyken kommer, men når de andre i rommet ikke bekrefter det inntrykket, blir forsøkspersonen usikker på sin egen tolkning av situasjonen. Kanskje jeg tar feil? Kanskje det alltid pleier å sive inn røyk her på denne tiden av døgnet? Og om vi fortsetter: Kanskje keiseren har klær på, og at det bare er jeg som ikke ser dem?

Og kanskje det er samvittigheten min som løper løpsk – det er kanskje ikke så farlig å kaste mat, eller å gå forbi de bostedsløse uten å foreta seg noe?

Så til den andre, ansvarsfordelingshypotesen. La det være klart: Som mennesker har vi selvfølgelig alltid et selvstendig ansvar for det vi gjør og det vi ikke gjør, og det ansvaret bærer vi alle sammen. Konfrontert med situasjonen i eksperimentet, var det likevel mange av forsøkspersonene som resonnerte slik: Om vi er fem personer i rommet, ja, da har jeg bare en femtedels ansvar. Da er det ikke så viktig om akkurat jeg foretar meg noe. Og videre: Hvis keiseren er helt naken, er det like mye opp til de andre å si fra om det. Jeg bærer altså bare en del av ansvaret for at maten blir kastet eller for at de bostedsløse går sultne i kveld.

Den gode nyheten

Tilskuereffekten tegner et ganske usjarmerende bilde av oss mennesker, og den kan ramme alle. Den gode nyheten er at de som har hørt om tilskuereffekten er bedre rustet til å kjempe i mot. Så hva vil du gjøre med resten av møtematen neste gang?

Til toppen