Illustrasjon: Nico Wahl
Illustrasjon: Nico Wahl

Pikkolosamfunnet

Om inngangslønn, fattigdomsfelle, lønnsdumping og utdaterte forslag på evige utfordringer.

Published   Updated

Kombinasjonen av økende arbeidsløshet og økende antall flyktninger til landet, har vekket til live en gammel diskusjon. Debatten har gått mer høylytt i Sverige enn her, selv om vi har sett spor av den her også. Det dreier seg om hvorvidt lønnsnivået her er så høyt at arbeidsgivere ikke vil ansette folk med dårlig norsk og lav eller feil kompetanse.

Dette går inn i en fortelling om at vi har et generelt altfor høyt lønnsnivå her til lands, en påstand som fremmes i offentligheten med jevne og ujevne mellomrom av arbeidsgivere, investorer og konservative avisredaktører. Samtidig er det bred enighet om at arbeidsmarkedet er en viktig arena for integrering, ja, kanskje den viktigste. Derfor kan det kanskje virke godt tenkt at terskelen inn på arbeidsmarkedet bør være lavest mulig.

Mens arbeidsløshet tidligere ble forstått som et samfunnsproblem, har dette, som så mange andre utfordringer i vår tid, blitt individualisert: har du ikke jobb, er det fordi det er noe galt med deg. Du kan ikke ha prøvd hardt nok, selv om den egentlige årsaken kan være at du er vilkårlig rammet av dårligere økonomiske tider. Men i tråd med ideen om at lønnsnivået, også for de lavest lønnede, er for høyt, har det i Sverige de siste årene blitt igangsatt en del tiltak for å øke omfanget av såkalte «vardagsjobb» eller «enkla jobb». For at arbeidsgiver skal ha lavere terskel for å ansette, har både arbeidsgivere og de borgerlige politikerne hevdet at «ingångslönen är för hög». Blant tiltak som har blitt igangsatt er momssenkning på restaurantbesøk og lavere arbeidsgiveravgift ved ansettelse av unge.

Finanspolitiska rådet i Sverige (et ekspertråd nedsatt av myndighetene) presenterte rett før jul 2015 sine løsninger på forskjellen i arbeidsledighetsnivået blant innvandrere og majoritetsbefolkningen. Rådet etterlyste nye typer jobber, med lavere lønner, lavere kvalifikasjonskrav og mer fleksible ansettelsesvilkår. En ny lavtlønnssektor skulle ikke senke lønnsnivået for de som allerede hadde jobb, var påstanden. Leder for rådet, John Hassler, mente at utdanning er for dyrt, og tar for lang tid. Derfor må flyktningene først få seg en jobb, hevdet han. Dette var innspill til politikerne, og er ikke vedtatt politikk. Men det er et interessant uttrykk for en meningsstrømning vi ser avtrykk av i flere land.

Ideen ligner noe på det man forsøkte i Tyskland, hvor de innførte de såkalte subsidierte lavtlønte «mini-jobs» for å få opp sysselsettingen. Nå, noen år etter, ser man at det ikke skapte nye jobber, men tok fra det ordinære arbeidsmarkedet, og har skapt store grupper mennesker med så lav lønn at de er fattige selv om de jobber.

Høyresidens tankesmie Civita var inne på liknende forslag som det svenske i Dagbladet (28.01.16). Mathilde Fasting hevdet at arbeid «selv med noe lavere lønn, [er] bedre enn arbeidsløshet. Vi vet at ulikheten øker når flere står utenfor arbeidslivet. […] [Vi er] ikke vant til de virkemidlene som trengs nå, som lønnstilskudd, midlertidig innslusingslønn, raskere introduksjonsprogram og kvalifisering på jobb.» Det er lett å være enig i tiltak som kompetansehevende introduksjonsprogram. Men det er vanskelig å se hvordan enda lavere lønn enn den laveste tariffestede skal virke integrerende til noe mer enn inn i en underklasse. All den tid vi ikke har lovfestet minstelønn her til lands, er det i prinsippet lov å lønne folk dårlig, med mindre tariffavtalene er allmenngjort. Hvordan dette vage «midlertidig innslusingslønn» skal gjennomføres sier ikke Fasting mer om, vi kan se for oss at det skal være å åpne for at man betaler lavere enn tarifflønn, på bedrifter som har det.

La oss ta to eksempler på tariffestet timelønn i to bransjer vi vet tiltrekker seg ufaglært arbeidskraft. Som ufaglært bygningsarbeider uten bransjeerfaring er timelønnen 168,80 kroner (tilsvarer 318 395 kr i året). Jobber du som frisør uten (norsk) svennebrev, er det 135 kroner timen (tilsvarer 254 640 kr i året). Dette er altså lønnsnivåer som er så høye at de bør ned fordi det alltid er bedre å jobbe enn å være arbeidsløs i følge Fasting. Jeg setter det på spissen her, men spørsmålet mitt er reelt nok: hvor lav lønn er bedre enn ingen jobb? Når vi nær sagt ikke har pikkoloer eller «heisknapptrykker» lenger, er det fordi det ikke er noen som er villig til å betale for det. At vi har et relativt høyt lønnsnivå også for de lavtlønte, har gjort at de uproduktive og tidvis meningsløse jobbene har blitt rasjonalisert og automatisert bort.

At de som taler arbeidsgivernes sak tar til orde for lavere lønninger er ingen overraskelse, men å ikke se faren for en framvekst av lavproduktive jobber, og en underklasse av fattige arbeidende, er ikke særlig framtidsrettet. Da bør vi heller satse på tiltak som språkopplæring og kompetanseheving. Det styrker arbeidstakerens yteevne, i stedet for å sysselsette henne i en stilling som ellers er ulønnsom.