Produktivitet og arbeidstid

Kan det være et godt tegn at folk ikke blir sittende på jobben utover kvelden?

Published   Updated

Teksten ble første gang publisert Refleks sommer/2014.

Jeg er vant til vitser om norsk arbeidsmoral. En utenlandsk leder i et norsk selskap fortalte meg en gang om en mislykket avtalebok han fikk av firmaet. Den var riktig vakker i lær og gullsnitt og inneholdt mange nyttige opplysninger. Den hadde bare en feil, nemlig at klokkeslettene for avtaler stoppet kl 17:00. En sånn avtalebok fungerer bare for nordmenn. Det er bare i Norge folk går hjem da.

Flittighet er en dyd. Men likevel: Tenk på hva som ville skje hvis folk flest blir på jobben litt lenger. Mange kommer ikke hjem for å hente barn i barnehagen. Noen får ikke pusset båten eller klippet plenen. Folk vil muligens kutte ut noe snekring og litt dugnadsarbeid. Gjør det egentlig så mye? Er det ikke viktigere å sitte et par timer til på jobben og betjene sjefen og kundene?

Og her kommer problemet: Hvis mange av oss skal bli sittende på jobben, må vi ansette noen andre til å løse våre private utfordringer. Det kan virke fristende – har du råd, får du hjelp av en barnepike, en gartner, en sjåfør, eller snekker. Man blir fort vant til slikt. Spørsmålet er hvor bra det er for norsk økonomi.

Målt i penger sto Norge for cirka 3% av all verdens eksport i 2012, men utgjorde bare 0,07% av verdens befolkning. Vi sender nesten 50 ganger mer ut på verdensmarkedet enn befolkningsstørrelsen tilsier. Det er selvsagt ikke fordi vi går tidlig fra jobben. Men det henger sammen med mangelen på privatsjåfører og barnepiker.

Jeg har to gode kolleger på BI som forklarer dette. Den ene er professor Torger Reve som pleier å si at «det er ingen kunst å få store tall hvis man bare er dyr nok». Tallene skyldes at vi sender fra oss produkter og tjenester som er basert på høyt utviklet kompetanse, og derfor er dyrt. Den andre er professor Erling Rød-Larsen, som påpeker at dette uttrykker Norges samlede produktivitet. Vi har bare cirka 3,7 milliarder arbeidstimer til rådighet i løpet av et år. Det gjelder å få noe ut av dem.

Vår innsats er ingenting imot Tysklands 59 milliarder årlige arbeidstimer – for ikke å si USA’s 229 milliarder eller Kinas svimlende 1036 milliarder arbeidstimer. Da hjelper det ikke så mye om nordmenn sitter litt lenger utover kvelden. Løsningen er å jobbe mer effektivt, med mer kunnskapsintensive teknologier og med attraktive produkter.

Det er prisverdig å sitte lenge på jobben, men hvis mange gjør det, må deres private behov løses av dårligere betalte personer. Norge kan paradoksalt nok bli mindre produktivt hvis en større andel av befolkningen engasjerer seg i oppgaver som er dårlig betalt ute i verden.

I Norge er det dyrt og vanskelig å ansette sjåfør og barnepike. Heldigvis. Den såkalte Gini-koeffisienten måler graden av økonomisk ulikhet i et samfunn. I Norge er lønnsnivået så jevnt at Gini-koeffisienten er lav (25 mot Kinas nylig rapporterte 55). Mange lavkvalifiserte yrker er derfor overbetalt i Norge. Men høykvalifiserte jobber er faktisk konkurransedyktig betalt på verdensbasis.

I min jobb i Kina er jeg omgitt av hjelpere med lav utdanning,men min produktivitet er lavere enn i Norge, selv om vi går sent fra jobben og blir kjørt hjem av sjåfører. Når mye går fortere her enn i Norge, er det ofte fordi et astronomisk antall hender har vært med å løfte (Kinas produktivitet er 17% av USAs – men stiger hurtig). Kinesiske professorer tjener omtrent som norske og barna deres passes av besteforeldre som ble pensjonert 55 år gamle.

Norsk arbeidsliv er både økonomisk og kulturelt betinget. Utfordringen er at vi er lite bevisste om hvordan dette henger sammen – det er langt fra nasjonal økonomi til privatpersoners valg av utdanning, yrker og ikke minst lederstil. Vi bør juble for trygdede som kommer i jobb, men det er betenkelig hvis høyt kvalifiserte gjør uproduktivt arbeid.  Begrepet «norsk ledelse» lar seg fort misbruke til selvgod nasjonalisme. Tallene tyder på at det handler om kunnskap, teknologi, tillit og det merkelige ordet «empowerment». Vi trenger slanke, innovative og kvalifiserte bedrifter. Kunsten å lede slike er ikke medfødt.

Så lenge vi kan ta oss godt betalt for det vi lager, ligger vi godt an. Men da må ikke for mange falle for fristelsen til å ta jobber som ikke er konkurransedyktige i verdensmarkedet. Vi får heller gå litt tidligere hjem og male garasjen.