Illustrasjon: Nico Wahl
Illustrasjon: Nico Wahl

Useriøse leverandører

Hvem har ansvaret når kontrakter settes ut til useriøse leverandører?

Har du tips eller innspill til saken? Tips oss her.

Teksten ble første gang publisert i Refleks sommer/2015.

DILEMMA: En bevisst og etisk innkjøpspolitikk gir gevinst for alle parter – det er vi alle enige om. Men hvor lett er det å gjennomføre en slik politikk? Hvem har egentlig ansvaret for at kontrakter settes ut til useriøse leverandører? Har man et personlig ansvar?

Har du hørt om innkjøpssjefen som pusset opp hjemme og hyret inn samme leverandør som på jobb? Eller om leverandøren som ville gi innkjøpssjefen en datamaskin til privat bruk, bare hun slo til på tilbudet deres? Eller om leverandøren som alltid vinner anbudsrundene, fordi underleverandøren driver sosial dumping?

Andres beslutninger

Du er kanskje ikke selv med på å ta beslutningen om hvilken leverandør dere skal gå for. Det ligger gjerne hos daglig leder, den prosjektansvarlige, en arbeidsgruppe eller i en egen innkjøpsavdeling. Har du da noe ansvar for den beslutningen som tas?

Eller sagt på en annen måte, om du vet at innkjøpssjefen er i ferd med å gjøre noe dumt, eller at leverandøren ikke er så lovlydig som den gir seg ut for å være, bør du da foreta deg noe? Det er jo ikke du som har gjort noe galt? Det er vel innkjøpssjefen og leverandøren som vil få skylden om dette skulle komme ut? Én ting er å utføre ulovlige eller problematiske handlinger selv – men det er vel noe helt annet å la være å melde fra om at andre begår lovbrudd eller bryter spillereglene? Eller er det det?

Aktiv eller passiv

Dette er det ulike meninger om. Forskningen viser at vi har en tendens til å vurdere det som mer alvorlig å gjøre noe galt enn å la være å gjøre noe som burde vært gjort. Det virker kanskje rimelig, men se for deg følgende scenario:

Den virksomheten du jobber i skal delta på en messe. Det ansees å være en flott arena for å presentere seg for nye oppdragsgivere, og fjorårets messe endte med flere nye oppdrag av betydning. Konkurrenten, en bekjent fra skoledagene, skal også delta. Under riggingen serveres det rundstykker med pålegg. Rundstykkene inneholder nøtter, og du vet at konkurrenten er allergisk mot nøtter. Hvis han spiser et av disse rundstykkene, vil han være ute av spill resten av dagen.

Denne historien har to fortsettelser: I den første versjonen går du bort til konkurrenten med et fat med rundstykker og sier «Hei, gamle ørn! Hyggelig å se deg. Her er rundstykker til dere også. Uten nøtter, til og med. Det sto på skiltet der borte.» Konkurrenten forsyner seg, får et allergisk anfall og må på sykehus.

Den andre versjonen forløper slik: Konkurrenten forsyner seg av rundstykkene uten å vite at det er nøtter i dem. Du vet at de inneholder nøtter og kunne ha advart han i tide, men lar det være. Konkurrenten får et allergisk anfall og må på sykehus.

Like alvorlig?

Resultatet er altså det samme, så hvilken handling er den mest alvorlige? Den første, eller den siste?

I spørreundersøkelser svarer de fleste at den første er den mest alvorlige, og de kan støtte seg til den etiske teorien som kalles pliktetikk. Pliktetikken sier at det er handlingen som teller, ikke resultatet, og at det er forskjell på å gjøre noe galt og på å la noe galt skje.

Fra et annet ståsted ser det ganske annerledes ut. Den etiske teorien konsekvensetikk (utilitarisme) sier det motsatte av pliktetikken; at det er resultatet som teller, ikke handlingen. Da kan de ikke samtidig si at det er mer alvorlig å gjøre noe galt enn å la være å gripe inn når en burde ha gjort det. Nei, de er faktisk forpliktet til å si at så lenge resultatet er det samme, er handlingene like alvorlige. I eksempelet med konkurrenten med nøtteallergi vil det si at du har like stort ansvar i begge de to versjonene av historien.

Noe å tenke på neste gang du får greie på at en av leverandørene ikke har rent mel i posen, selv om det ikke er du som skal ta beslutningen?

Til toppen