PÅ GULVET: Mye av formidlingen for døvblinde i Tomaskirken skjer på gulvet som er verdens største vibrasjonsgulv. Her oversettes musikk til vibrasjoner som kan føles med hele kroppen. FOTO: Signo
PÅ GULVET: Mye av formidlingen for døvblinde i Tomaskirken skjer på gulvet som er verdens største vibrasjonsgulv. Her oversettes musikk til vibrasjoner som kan føles med hele kroppen. FOTO: Signo

Teknologi åpner kirken

Tomaskirken er verdens første og eneste sansekirke, utstyrt med verdens største vibrasjonsgulv. Teknologi gjør kirkens budskap tilgjengelig for døve, hørselshemmede og døvblinde.

Publisert   Sist oppdatert

I Tomaskirken tas alle sansene i bruk. Lukt, vann, sand, lys, lydbølger, tegnspråk og følbare objekter er her like viktige som ord og bilder.

KUN FOR DØVBLINDE: Noen gudstjenester i Tomaskirken er kun for de døvblinde og deres personlige tolker. Da foregår det meste på musikkgulvet. FOTO: Signo
KUN FOR DØVBLINDE: Noen gudstjenester i Tomaskirken er kun for de døvblinde og deres personlige tolker. Da foregår det meste på musikkgulvet. FOTO: Signo

I Andebu i Vestfold, rundt to mil fra Tønsberg, ligger en kirke helt utenom det vanlige. Tomaskirken er verdens første og eneste sansekirke – spesialtilpasset for døve, hørselshemmede og døvblinde.

– Hos Gud er det nok å bare være. Det viktigste er at mennesker her blir møtt på sine egne premisser og med de forutsetninger de har for å ta imot et budskap, sier døveprest Marco Kanehl.

FAKTA: Tomaskirken

  • er verdens første og eneste sansekirke vigslet i 2012.
  • ligger i Andebu i Vestfold på området Sukke gård som eies av stiftelsen Signo.
  • tilbyr gudstjenester tilpasset for døve, hørselshemmede og døvblinde, samt egne gudstjenester kun for døvblinde.
  • har verdens største vibrasjonsgulv som oversetter musikk til vibrasjoner som kan kjennes med hele kroppen.
  • utvikles i samarbeid med brukere av Signos tjenester. Signo driver sju virksomheter og er lokalisert i Vestfold, Oslo, Bergen og Trondheim

Selv om presten både benytter seg av tegnspråk, lyd, tekst og bilder under formidlingen av påskefortellingen, er det liggende på gulvet noen av kirkegjengerne virkelig får føle på budskapet. Tomaskirken er nemlig utstyrt med verdens største vibrasjonsgulv. Hele 54 basshøyttalere, koblet til kraftige forsterkere, forvandler musikk til vibrasjoner som kan kjennes med hele kroppen. Samtidig blinker et lysorgel i taket i forskjellige farger.

VIBRASJONER: Signo-prest Marco Kanehl (til venstre) er ofte å finne på vibrasjonsgulvet sammen med menigheten sin. FOTO: Signo
VIBRASJONER: Signo-prest Marco Kanehl (til venstre) er ofte å finne på vibrasjonsgulvet sammen med menigheten sin. FOTO: Signo

– Vibrasjonen i gulvet og lysene i taket oversetter ikke bare takten, men alt mulig i musikken, så du kan kjenne det med hele kroppen. For et menneske som hovedsakelig kommuniserer kroppslig, er dette midt i blinken, forteller presten, som gjerne ligger på gulvet sammen med menigheten under gudstjenestene for mennesker med medfødt døvblindhet.

Her spilles alt fra et spesialkomponert preludium til kjenningsmelodien fra TV-serien Twin Peaks. Musikken velges ut fra vibrasjonene den gir, ikke utfra meningsinnhold. Når Tomaskirken arrangerer gudstjenester kun for de døvblinde brukes ikke ord eller bilder og det meste foregår da på gulvet.

Variert brukergruppe

– Jeg kan se på ansiktene hvor mye sanseopplevelsene i kirken betyr for brukerne, forteller døvepresten.

Kanehl er ansatt i Signo, en landsdekkende diakonal, ideell stiftelse innen Den norske kirke, som gir skole, arbeid og helse- og omsorgstjenester til døve, hørselshemmede og døvblinde. I Andebu har Signo flere omsorgsboliger, arbeidsplasser, skole- og kompetansesenter, gårdsdrift og sansekirke.

LAGET AV BRUKERE: Døveprest Marco Kanehl (til venstre) forteller at både de spesialdesignede møblene og det vevde alterteppet i kirken er laget av brukere som jobber på de ulike verkstedene Signo driver i Andebu. De bidrar også gjerne i de vanlige gudstjenestene. FOTO: Signo
LAGET AV BRUKERE: Døveprest Marco Kanehl (til venstre) forteller at både de spesialdesignede møblene og det vevde alterteppet i kirken er laget av brukere som jobber på de ulike verkstedene Signo driver i Andebu. De bidrar også gjerne i de vanlige gudstjenestene. FOTO: Signo

Flere av brukerne av Signos tjenester er multifunksjonshemmede. Noen kan se og høre, men tolker ikke sanseinntrykkene sine på samme måte som folk flest. Mange andre ser godt og er døve med utviklingshemming eller autisme.

– Det varierer hva den enkelte får med seg av den store sammenhengen, men det er ikke så viktig. Vi prøver å ha noe meningsfullt for alle. Her kan du komme som du er, og bli omfavnet av troen rundt deg, sier presten.

Kroppslig kommunikasjon

Langs hele veggen i det kvadratiske kirkerommet går en «ballettstang» som brukerne kan følge rundt til ulike installasjoner som skal forsterke sanseopplevelsen.

– Våre faste besøkende tilhører forskjellige brukergrupper med ulike behov. For gruppen som ble døvblinde før de fikk utviklet noen form for språk, er det særlig viktig å kunne ta og kjenne på ting, forteller Kanehl.

Alt i kirken er nøye gjennomtenkt og under stadig utvikling. Lukt, vann, sand, lys, visuelle hjelpemidler, lydbølger, tegnspråk – alle sanser tas i bruk når Guds ord skal formidles i Tomaskirken.

RELIEFF: Bildene på veggen forteller bibelhistorier gjennom tredimensjonale relieffer som brukerne kan ta og føle på. – Dersom du har ervervet døvblindhet kjenner du kanskje historiene fra før og kan gjenkjenne noe. Kjenner man dem ikke kan man likevel finne noe å ta på som er spennende på sin måte, sier døveprest Marco Kanehl. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK
RELIEFF: Bildene på veggen forteller bibelhistorier gjennom tredimensjonale relieffer som brukerne kan ta og føle på. – Dersom du har ervervet døvblindhet kjenner du kanskje historiene fra før og kan gjenkjenne noe. Kjenner man dem ikke kan man likevel finne noe å ta på som er spennende på sin måte, sier døveprest Marco Kanehl. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK
LYS OG SAND: Sandkassen fungerer både som en plass å tenne lys og et sted å sanse sanden med fingrene. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK
LYS OG SAND: Sandkassen fungerer både som en plass å tenne lys og et sted å sanse sanden med fingrene. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

– Brukerne kan selv komme med innspill og vi tilpasser etter det, sier Kanehl, som nok bruker røkelse oftere enn hva som er vanlig i en gjennomsnittlig norsk kirke.

Føle, smake, lukte

En av stasjonene er en smal kommode med skuffer som har knotter med ulike former.

BRUKERSTYRT: Tomaskirkens faste brukere har selv vært med å utforme kirken og har gjerne en favorittskuff i kommoden der de har lagt noe sanselig de liker. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK
BRUKERSTYRT: Tomaskirkens faste brukere har selv vært med å utforme kirken og har gjerne en favorittskuff i kommoden der de har lagt noe sanselig de liker. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

– Her kan brukerne kjenne igjen «sin» skuff og de har selv vært med på å bestemme innholdet i dem. Folk som har medfødt døvblindhet utforsker med det de har, med munnen, luktesansen og det kroppslige, sier presten.

På en stor steintavle langs den ene veggen er det risset inn et Jesus-sitat fra Bibelen: «Den som drikker av det vannet jeg vil gi skal aldri mer tørste». Trykker du på den store blå knappen ved siden av, sildrer det vann ned langs steintavlen.

– Så kan man legge hendene inntil steinen og føle vannet som renner over hendene, sier presten og demonstrerer.

– Jeg husker en gang vi hadde besøk av et lite barn, som var født døvblind. Hun hvinte av fryd da hun fikk stå og kjenne på vannet og sto her i over tjue minutter, ler han.

ULIKE MATERIALER: Sansestasjonene i Tomaskirken er utformet i forskjellige materialer for å gi variasjon i det sanselige. Langs steintavlen på veggen renner det sildrende vann. FOTO: Signo
ULIKE MATERIALER: Sansestasjonene i Tomaskirken er utformet i forskjellige materialer for å gi variasjon i det sanselige. Langs steintavlen på veggen renner det sildrende vann. FOTO: Signo

En halvtime

Påskegudstjenesten i Tomaskirken varer kun en halvtime, og de liturgiske elementene er strippet ned til det mest grunnleggende: Preludium, nådehilsen, sangen Måne og sol, kort preken, velsignelse og postludium. Denne gudstjenesten er laget for de mange seende, døve brukerne og noen med ervervet døvblindhet som behersker språk, med sine personlige tolker.

DISIPPELEN SOM MÅTTE TA PÅ: Tomaskirken er oppkalt etter disippelen Tomas, han som nektet å tro på Jesu oppstandelse før han fikk kjenne på Jesu sår med sine egne hender. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK
DISIPPELEN SOM MÅTTE TA PÅ: Tomaskirken er oppkalt etter disippelen Tomas, han som nektet å tro på Jesu oppstandelse før han fikk kjenne på Jesu sår med sine egne hender. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

– Særlig for autistene er det viktig at de vet hva som kommer. Derfor har vi samme rekkefølge og synger den samme sangen hver gang. Måne og sol fungerer også som vår trosbekjennelse, forklarer Kanehl.

Da kirken åpnet i 2012 fikk presten fortalt av Signos ansatte at han ikke måtte regne med at døvblindfødte brukere ville holde ut i mer enn 10 minutter.

– De er en veldig ærlig gruppe mennesker. Hvis de ikke liker noe sier de klart ifra at de vil dra.

Men da de første brukerne kom til sansekirken trivdes de så godt med de ulike sanseaktivitetene at de etter en halvtime måtte lokkes ut med lovnad om kake og kaffe.

– Flere var så begeistret at de ville tilbake til kirkerommet etter kirkekaffen også, ler Kanehl.

– Da fikk vi bekreftet at dette er et sted det er godt å være.

FELLESSKAPSTEPPET: Før kirken var ferdig ble teppet sendt rundt til alle stedene Signo er og brukerne fikk knytte inn noe. – Det er ting man kan kjenne på med hendene som oppleves spennende, sier Signo-prest Marco Kanehl. Kongeparet bidro også med en krone og et kors til veggen da de besøkte Signo i 2012. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK
FELLESSKAPSTEPPET: Før kirken var ferdig ble teppet sendt rundt til alle stedene Signo er og brukerne fikk knytte inn noe. – Det er ting man kan kjenne på med hendene som oppleves spennende, sier Signo-prest Marco Kanehl. Kongeparet bidro også med en krone og et kors til veggen da de besøkte Signo i 2012. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK